Af ML-gruppen Revolusjon
Det brutale nazidrapet på 15-årige Benjamin Hermansen, en gutt med norsk mor og afrikansk far, har framkalt en bølge av raseri kombinert med fortvilelse. Disse følelsene fikk sitt uttrykk i de antinazistiske demonstrasjonene den 1. februar, ikke bare i Oslo, men også i en rekke andre byer over hele landet. Fakkeltoget den 1. februar var den største markeringa som har funnet sted i hovedstaden på mange tiår.
Til forskjell fra tidligere demonstrasjoner mot rasisme og nazisme, deltok
nå folk i alle aldre og av alle nasjonaliteter. Særlig oppløftende
var det å se at tusener av skoleungdommer, svært mange av dem barn
og barnebarn av innvandrere, erobret gatene i en verdig demonstrasjonen der
kravet om et nazifritt samfunn sto sentralt. Følelsene og raseriet ble
forsterket av at Benjamin for bare et halvt år siden sto fram på
fjernsyn, etter at han var blitt utsatt for rasistisk vold på Dana Cup
på Jylland. Drapet kan altså være en hevnaksjon for at han
sto åpent fram i media. Ifølge avisa Dagbladet viser etterforskninga
at Benjamin ble lokket i en felle gjennom en fiktiv tekstmelding over Internet.
Den folkelige stemningsbølgen tvang alle de politiske partiene, Fremskrittspartiet
inkludert, til å varsle sin sympati og deltakelse på demonstrasjonen.
En av dette partiets mest markante rasistiske talsmenn, Vidar Kleppe, valgte
motvillig å delta i markeringa en beslutning som svært mange
demonstranter oppfattet som en rein provokasjon. Ingen har mer enn Fremskrittspartiet
bidratt til å legitimere diskriminering og hverdagsrasisme,
det siste et fenomen som det lar seg dessverre ikke nekte for
er alminnelig utbredt, ikke minst i den eldre generasjon.
Det offisielle Norge kastet seg med på arrangementet både kongehus, statsminister og biskoper var til stede. Tross fagre ord om intensivert kamp mot rasisme av alle slag, var deres misjon framfor alt å gjøre markeringa til en generell protest mot vold, ved indirekte å koble nazidrapet sammen med en serie skyteepisoder og bandedrap i Oslo den siste tida. De fleste mediene fokuserer konsekvent på den meningsløse volden, og ikke på nazistenes organiserte virksomhet. Slik blir nazismens rolle bagatellisert. Etterforskningen så langt peker klart i retning at det nettopp var meningen å myrde Benjamin, og at gjerningsmennenes bestialske handling var et resultat av spredning av nazistiske og rasistiske meninger blant unge som har latt seg forlede av organisert nazipropaganda.
Det er sjølsagt bra at fordømmelsen av rasisme og nazisme får myndighetenes godkjenningsstempel. Men det gir også en emmen bismak. Den politiske eliten har et åpenbart behov for å vaske sine hender. Det gjør de ved å redusere kampen mot rasismen til et spørsmål om politiets ressurser eller til den enkeltes private ansvar. Statens og politikernes rolle og medansvar for rasismen skal gjøres til et ikke-tema. Og det kan man godt forstå:
Norge har siden 1975 praktisert en rasistisk diskriminerende innvandringspolitikk, der det i realiteten er hudfargen som avgjør om du slipper inn i landet eller ikke. Dette vil bli ytterligere forsterket gjennom EØS-avtalen og integrasjonen i Schengen-systemet (fra 25. mars). Norge har for lenge siden undertegnet og ratifisert FNs konvensjon mot rasisme som krever at signaturstatene skal erklære ulovlig og forby organisasjoner og organisert og annen propagandavirksomhet som fremmer og tilskynder til rasediskriminering og erklære som straffbar handling deltakelse i slik virksomhet eller slike organisasjoner, ( )
FNs komité mot etnisk og rasistisk diskriminering (CERD) har gjentatte ganger, seinest høsten 2000, krevd at Norge etterlever konvensjonen og forbyr rasistorganisasjoner. Det offisielle motargumentet har vært at dette skaper konflikt med den store norske organisasjonsfriheten.
I et frittallende øyeblikk straks etter at drapet ble kjent, slapp kulturminister Ellen Horn impulsivt ut signaler om at hun ønsket et forbud mot organisert nazivirksomhet, et spørsmål hun straks ville ta opp i regjeringa. Men regjeringskonferansen dagen derpå sørget for å nøytralisere kulturministerens utbrudd. Regjeringa vil nedsette en ekspertgruppe som skal vurdere erfaringer fra andre land før den vil vurdere et forbud I mellomtida regner man med at opinionen har roet seg, og at den norske statens sabotasje av FN-konvensjonen ikke kommer opp på den politiske dagsorden.
Blant vanlige folk med sunn logikk er oppslutninga om forbudskravet massivt.
Også en rekke fagforeninger har reist dette kravet. Forskjellige meningsmålinger
har vist at mellom 65 og 80 prosent klart støtter et forbud av naziorganisasjoner
og -symboler. Det betyr selvsagt ikke at et forbud løser problemet, det
er bare et første skritt. Men det vil gi viktige signaler og bevisstgjøre
folk på at nazismens ideer og dens handlinger er to kriminelle sider av
samme sak.
Men sterke samfunnskrefter kjemper imot et forbud, av varierende grunner. Også
en rekke mer eller mindre velmenende liberalere, venstreintellektuelle og desslike,
som alle bekymrer seg over ytringsfriheten og sjøl etter
mordet fortsetter å hevde at det er bedre å la nazistene være
synlige enn at de jobber under jorda. En eks-radikal historieprofessor, Hans
Fredrik Dahl, lanserte noen dager etter drapet ei bok som konstaterte at nazismen
er død, samtidig som han presterte å oppfordre til toleranse
og empati med utgruppene! Sjøl i den profilerte antinazistiske
og antirasistiske avisa Klassekampen skrives det redaksjonelle artikler der
den udemokratiske venstresida (les: marxist-leninister og andre
som krever naziforbud) blir anklaget for å ha et pragmatisk forhold
til ytringsfriheten
og for å ville gjøre nazistene
til martyrer! Og i den grad Fremskrittspartiet og Carl I Hagen har
blitt tvunget til å distansere seg fra nazistene, har han vært påpasselig
med å kreve at militante antifascister som Blitz og andre kommunister
må behandles på lik linje med nazistene. Hittil har imidlertid slike
forsøk på å blåse liv i den absurde kommunazisme-propagandaen
falt på steingrunn.
Det har vært en rekke tilfeller av nazistiske overfall på mørkhuda
og på antirasister de siste åra. At ingen er blitt drept til nå,
har vært rene tilfeldigheter. Antifascister har lenge advart klart og
tydelig om at det bare var et tidsspørsmål før nazistene
ville begå drap på sine motstandere.
Nå har det altså skjedd. En ny fase i kampen mot nazisme og rasisme
er innledet. Det er en kamp som skal og må vinnes!
PS: Nazigruppa kaller seg Boot Boys, og er den mest voldelige av de norske naziorganisasjonene. Enkelte av medlemmene er tilsluttet den terroristiske Blood & Honour. Gruppa har nære forbindelser og henter inspirasjon fra de tøffere svenske naziene og kretsen omkring Erik Blücher, en nordmann som holder til i Sverige.
KP3, 2001